Skjalgsson

NORRØNT

Ólafr konungr stefndi fyrir innan Bókn; fal þá sýn milli þeirra. Síðan bað konungr leggja seglin ok róa fram í sund þröngt, er þar var. Lögðu þeir þar þá saman skipunum; gékk kleppurnes fyrir utan þá.

(…)

Öndurða bað, jarðar, Erlingr, sá er vel lengi geymdi, hann lystr, né lamdisk landvörn, klóask örnu, þá er hann at sig sönnum, sá var áðr búinn ráða ats, við Útstein hizig Ólaf um tók málum.

(…)

Vastu þar er vígs bað kosta vápndjarfr Haralds arfi, kynnisk kapp þitt mönnum, Kálfr! við Bókn austr sjálfa. Gátut gríðar sóta gólig föng til jóla, kendr vartu fyrstr á fundi flettugrjóts ok spjóta. Öld fékk ilt or deildum, Erlingr var þar finginn, óðu blökk í blóði borð fyrir Útstein norðan. Ljós er rann, at ræsir ráðinn varð frá láði, lagðisk land und Egða; lið þeirra frá ek meira.

NyNORSK/NORSK

Kong Olav stævnede indenfor Bokn; da var de ikke synlige for hinanden. Siden bød kongen at lægge seilene ned og ro frem i et trangt sund, som var der. Der lagde de da skibene sammen; et klippe-nes gik udenfor dem.

(…)

Aasyn til aasyn bad Erling ørnene hugges, — han som lystig vogtede landet og landvernet ikke svigted’, - da han til Olav talte ord, som siden sandes, hist i kampen ved Utstein, (Erling til strid var rede).

(…)

Du var der, hvor Haralds vaabendjerve arving bød til kamp øster, Kalv! ved selve Bokn. God fangst har I givet den griske ulv til julen. Mellem spyd og kastestener i kampen du gik foran. Ondt led folket af striden. Erling der blev fangen; de blakke bord svømmed’ i blod nordenfor Utstein. Let er at se, at kongen fra landet da var svegen. Riget faldt under Egderne, deres flok var større.

English

King Olaf steered inside of Bókn; then sight was hidden between them. Then the king ordered them to lower the sails and row forward into a narrow strait there. They then laid their ships together there; a cliff stood outside them.

(…)

Erling, our best defence of old, Erling the brave, the brisk, the bold, stood to his arms, gaily crying, `Eagles should show their claws, though dying:' The very words which once before, to Olaf he had said on shore, at Utstein when they both prepared, to meet the foe, and danger shared.

(…)

Kalf!; thou fought at Bokn well; of thy brave doings all men tell: when Harald's son his men urged on, to the hard strife, thy courage shone. Thou soon made a good Christmas feast, for greedy wolf there in the east, where stone and spear were flying round, there thou was still the foremost found. The people suffered in the strife, when noble Erling lost his life, and north of Utstein many a speck of blood lay black upon the deck. The king, 'tis clear, has been deceived, By treason of his land bereaved; And Agder now, whose force is great, will rule over all parts of the state."