UTSTEIN

Utstein er et fredet kulturmiljø med særlig nasjonal verdi på grunn av de kulturhistoriske,
landskaps- og landbruksmessige elementene som gir området særpreg.
Utstein opptrer i historiske kilder som kongsgård alt på 800-tallet, da Norge ble samlet til ett rike under Harald Hårfagre.

Foto: Trond Iversen, Riksantikvaren

Foto: Trond Iversen, Riksantikvaren

STEINALDEREN

Ryfylkeøyene var blant de første landområdene i Norge hvor isen slapp tak for mer enn 12.000 år siden. Havet stod den gang 15-30 meter høyere enn i dag. Det er gjordt funn av øks og store mengder flintavslag som forteller at folk holdt til her allerede i steinalderen. Det var trolig fangstfolk som flyttet seg over store områder for å skaffe seg mat, ved jakt og fiske.

Blant de eldste sporene etter mennesker er funnene på Galta på øya Rennesøy, like ved Utstein. Bosetningene kom trolig sør fra Europa. Nordsjøen mot Danmark var fastland i de tider, og man kunne ta seg over til fots og med båt. De første bosetningene i Ryfylke ble trolig skylt ut i havet i en stor flombølge (tsunami) for 11.000 år siden. Siden kom det flere bosetninger til.

Jordbruket kom til Norge for rundt 4.500 år siden. Hakker, sigder og andre jordbruksredskaper fra eldre og yngre steinalder er funnet både på Utstein og Fjøløy. Arkeologiske undersøkelser har avdekket kvister og never som er datert til 2.800 før vår tidsregning, omtrent når åkerbruket slo gjennom her. Nærheten til havet og Golfstrømmen må ha gjort det mulig å ha husdyr ute nesten hele året, også den gang.

BRONSEALDEREN OG Yngre JERNALDER

Livet i bronsealderen kan ikke ha vært stort annerledes enn livet i steinalderen, preget av jordbruk, jakt og fiske. Det er lite informasjon om bronsealderen på Utstein. Det vi vet er at i tiden fra 1800 til 500 år før vår tidsregning tas bronse som materiale i bruk for å lage både våpen, ulike redskap og smykker. Bronse lages av kobber og tinn. Det kan finnes kobber naturlig i Norge, men ikke tinn, derfor har trolig bronsegjenstander funnet i Norge kommet fra andre deler av verden. Vi vet også at helleristningene kom til i bronsealderen. Det er ikke gjort funn av helleristninger på Utstein, men kan være også her, i og med at det er rikt tilfang av helleristninger på øyene i nærheten, som Åmøy, Line og Bru. På Austre Åmøy finner vi faktisk den største konsentrasjonen av helleristningsfelt i Rogaland.

Det er gjort funn av en labyrint på Preste, nedenfor Bakkhodnet, på østsiden av Utstein Gard. Keramikk funnet blant steinene er datert til yngre romertid, ca 2-400 år etter vår tidsregning. Fra kant til kant måler langsiden av labyrinten over 150 meter. Steinlegningen er et minne om høvdingmakt på Utstein. Den kan være en form for religiøs helligdom, kanskje brukt til fruktbarhetsritualer. Anlegget dekker et område på mange hundre kvadratmeter land, dekket med til dels tykke lag med stein. Det tyder på arbeid over tid og med en plan. De som har jobbet med steinlegningen har neppe arbeidet med jordbruk i tillegg, noe som vitner om en jordherre med mange folk i arbeid. Det er registrert over 170 gravhauger på Utstein og Fjøløy, mange av disse fornminnene ligger fortsatt urørt. De stammer stort sett fra yngre romer- og folkevandringstid (ca. 300-600 e.Kr.). 120 av gravene ligger nedenfor Bakkhodnet med sikt ut mot Mastrafjorden. Disse kan være minne om et stort slag. Labyrinten og gravfeltet vitner om at Utstein var sete for en høvding som rådde over store ressurser og et militært maktapparat.

På Utstein og Fjøløy har arkeologer registrert spor etter ikke mindre enn åtte jernaldergårdsbruk. Det er funnet romersk bronsekjel på Utstein, og også slaggrester fra forhistorisk jernproduksjon. Det vitner om at dette har vært en velegnet plass for bosetning langt tilbake i tid. Det er godt kultivert jord på Utstein, og god naturlig drenering, samtidig er de klimatiske forhold gode. Man er tett på Golfstrømmen og med vekstmuligheter store deler av året. Det er mange løse funn, nausttufter, rydningsrøyser og gravhauger som sier oss at det har vært liv på denne gården i tusenvis av år. Disse utgjør viktige kulturminner.

jernalderen og Vikingtiden

Navnet Utstein® opptrer i historiske kilder som kongsgård alt på 800-tallet. Stedet blir først omtalt i Snorre Sturlasons saga om Harald Hårfagre (850-932), skildret i Heimskringla som ble nedtegnet på 1200-tallet. I Haraldskvedet fortalt av Torbjørn Hornkløve står det: «Dei freista den framdjerve, han som flugt deim lærde, herren yvi austmenn, som bur paa Utstein». Dette står også i Ågrip, Fagrskinna og Egilssagaen, alle fra 1100- og 1200-tallet. Historikerne heller mot at Vestlandet var utgangspunkt for rikssamlingen av Norge, datert til 872. Dette var første gang én høvding fikk makt over hele riket. Her blir Utstein trukket frem, som kongsgården Hårfagre bodde på før slaget i Hafrsfjord. Snorre forteller også at Utstein var en av de kongsgårdene kong Harald bodde på da han ble gammel; “Da kong Harald tok til å bli gammal, slo han seg ofte ned på en av de storgårdene han hadde, på Alrekstad (Årstad) i Hordaland, eller på Seim eller Fitje, eller på Utstein, eller på Avaldsnes på Kormt (Karmøy)”. Han var over sytti år da han tok til seg frillen Tora Mostrastong, som ble mor til Håkon Adelsteinsfostre (den gode, 915-961). Hun var av Horda-Kåres ætt, som Erling Skjalgsson, og kan ha bodd på øya/området Mostr. Det vites ikke, men det vi vet er at Håkon ble oppfostret på en av kongsgårdene frem til han ble satt til fostring hos kongen av England, og det er ingen kongsgård på Mostr i Sunn-Hordaland nevnt i sagaene. Kong Harald ga sønnen sin Eirik Haraldsson (Blodøks, 895-954) makten over landet da han var åtti år gammel. Snorre sier at Hårfagre levde i tre år etter at han hadde gitt fra seg eneveldet over riket, “da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der”.

Den gamle broen over Finnasandskanalen ut mot Utstein skal ha vært blandt de eldste i landet. Det gamle navnet på den var Gjallarbrua, som er hentet fra norrøn mytologi. Den gamle steinbrua over til Mosterøy (kalt Moster og Mostr Ö opprinnelig, viser gamle kart) skal ha vært fra middelalderen, noen kilder sier endog at den ble bygget i Vikingtiden da Harald Hårfagre hadde kongsgården sin her ute, men dette er uvisst. Det begrunnes blant annet i høyden over vannstanden, som var uvanlig høy. På grunn av landhevingen kan broen derfor ha vært over tusen år gammel. Broen stod inntil den ble erstattet av mer moderne bro i 1902.

Fra Utstein hadde man godt oppsyn med seilingsleia langs norskekysten. Båter kunne på kort varsel sjøsettes, og høvdingen på Utstein kunne skattlegge folk som ferdes forbi, handle med dem, eller plyndre dem. Det må også ha vært et naturlig innseilings- og utseilingspunkt, og mye brukt i vikingtid. Sverdfunn og stor konsentrasjon av andre kulturminner i områdene på begge sider av Boknafjorden vitner om dette. Vikingene navigerte ved hjelp av forståelse for vindretninger, stjernehimmel, god erfaring med farvann, strømmer og dyreliv, og de navigerte ofte etter breddegrad, og landemerker i kystnære strøk. Seilingsleden til Utstein må ha vært kjent, siden Utstein var en av Harald Hårfagres kongsgårder og det var også store slag og møter i farvannene nord og sør for Utstein.

Olav Tryggvason reiste øst fra Orknøyene og kom i land ytterst på Mostr. Det er flere steder i Norge som opprinnelig hadde Mostr som navn. Det var blant annet det gamle navnet på Mosterøy, som er naboøya til Utstein, og som i vikingtiden var forbundet via Gjallarbrua. Mastrafjorden het også før Mosterfjord, og sjøen sør for Utstein het Mosterhamn. Kanskje det var her ute han kom i land, ikke lenger opp kysten? I sagaene står det at han brukte los eller kjentmann når han reiste til nye steder, for å berede grunnen for hans posisjon. Det står videre også at han først reiste kirker på sine hovedgårder. Det er naturlig å anta at han dro til en av kongsgårdene til Harald Hårfagre da han kom til Norge for å befeste sin rett som rettmessig arving av kongeriket. Det vil i så fall bety at Olav Tryggvason sin kirke påstartet i 995 med grunnvoll etter hans første messe ved teltene (altså en mønstringsplass) kan ha vært bygget på Harald Hårfagres kongsgård på Utstein. Denne teorien styrkes ved at det i henhold til én tolkning av Bergsbók sto om Tryggvasons opprettelse av den første kirke, deretter står det “The droge saa nord met landit indtill de komme till [Augualdtz neß, der lagde de wdj haffn.».

Mostr kommer fra ordet myster, eller monastary. Det er naturligvis knyttet til etableringen av klosteret. Olav Tryggvason ble selv døpt i et kloster på Scillyøyene vest for Cornwall i England før sin ferdtil Norge. Når han så kommer til Norge med mål om å overta tronen, samt kristne landet, er det også naturlig å tenke at han grunnlegger en klosterkirke. Slik har nok navnet Mostr oppstått. Det er nok også grunnen til at både ordet Mostr og ordet Utstein blir brukt om kongsgården og omkringliggende land i sagalitteraturen.

I 1028 er det Utstein som markerer stedet hvor Erling Skjalgson ble overrumplet av Olav den hellige nord for Tungenes. Kampen stod “hist i kampen ved Utstein”. “Erlingr var þar finginn, óðu blökk í blóði borð fyrir Útstein norðan.”, lyder kvadet. På norsk blir det: “Erling der blev fangen; de blakke bord svømmed’ i blod nordenfor Utstein.” Noen år senere, i 1033, stod det et sjøslag ved et “klippeberg nord for Utstein” hvor Olav Trygvesons sønn Trygve fant sin bane. «(…) Trygve og han (kong Svein) møttes i Soknesund innfor Bokn like ved det stedet som Erling Skjalgson falt.» På norrønt står det: “innan Bókn í Sóknarsundi, nær því er fallit hafði Erlingr Skjálgsson.” Innenfor Bokn kan ha vært fysisk ved den lengdegrad fjelløyen Bokn er på, eller det kan bety farvannene nordøst for Bokn. Det vet vi ikke. Vi heller mot den første forklaringen, det stemmer med andre beskrivelser i sagalitteraturen.

Det ble våren 2025 funnet en unik sølvmynt fra kong Magnus Berrføtt her på Utstein Gard. Det er første gang en slik sølvmynt fra den perioden er funnet på norsk jord, og funnet ble gjort av Rygene detektorklubb, som har avtale med gården om søk. Sølvmynten er selvsagt levert inn til Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger som ivaretar alle funn fra før-reformatorisk funn for fellesskapets interesser. Magnus var sønn av kong Olav Kyrre og frillen Tora. I følge Snorre var han den første norske kongen som brukte løvevåpen. Hans siste felttog førte til hans død i Irland i 1103. Sølvmynten er fra 10-1100-tallet. Dette er en tidsepoke med lite historisk informasjon, i hvertfall knyttet til Utstein. Slik sett åpner det døren til et nytt århundre med nyvunnen kunnskap som kan bli viktig for ettertiden.

Baglerne var en politisk gruppering som kjempet mot kong Sverre og birkebeinerne i borgerkrigstiden i Norge. Partiet ble startet i 1196 og eksisterte til 1218, de la da ned flokken og sluttet seg til kong Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson, far til Magnus Håkonsson (Lagabøte, 1238-1280). I de gamle nordiske sagaer blir det omtalt at baglerne dro mot Stavanger for å finne Peter Støyper. De la til havn ved Mostr og spurte om han var på gården der om dagen eller natten. Det kan altså ha vært i farvannenene her, teorien styrkes av at de seilte inn “Fjölbyrjusund”, som må være det gamle navnet på Fjøløysund av i dag, for det står at det var innenfor Bokn og utenfor Utstein, og deretter inn i vågen. Fjølbyrjar er det gamle navnet på Fjøløy, og kan i så fall bety “der hvor fjellene begynner”, som er logisk om man kommer fra havet i båt. Fjøløy ser ut som øya hvor Ryfylke-fjellene begynner om man er i båt i havet vest for Utstein. Peter var til messe, da de sprang for å ta ham. Han kom seg unna, men mistet kjortelen og beltet. Dette ble fremlagt for kongsdatteren på gården, hun mente han var kommet seg unna. Vi har ikke tidligere i sagaene hørt om en kongsgård der Stavanger sentrum ligger i dag. Det er derfor naturlig å anta at det er kongsgården på Utstein det her er snakk om.

Utstein blir også nevnt i Morkinskinna i forbindelse med et dikt om en kvinne som seiler ut fra en havn, hvor skalden Einar dikter et kvad om henne for kong Sigurd (Munn). “Den dugende kvinner skjærer med stavnen bølgen i sundet ved Utstein (…)”.

Vi på Utstein Gard jobber med å få på plass en bok om og et visningssted for Utstein kulturmiljø hvor kulturmiljø, funn, tidsalder, klima, historie, naturressursene og biologisk mangfold på garden blir presentert, og vil bli sentralt i formidlingen.

middelalder

Selve klosteret mener man ble oppført rundt år 1257, men noen kilder hevder at klosterbygningene ble påbegynt så tidlig som 1100-tallet, samtidig med Halsnøy kloster. Étt av argumentene for dette er at deler av døpefonten i klosterkirken er fra tiden før 1150-tallet (av samme person som laget døpefontene på Bore og Kvitsøy) og tradisjonelt ble døpefronter laget på stedet. Dersom Olav Trygvasson anla den første kirken i Norge på Hårfagres kongsgård på Utstein, kan grunnvollene fra den gamle kirken ligge under eller i nærheten av de nåværende klosterbygningene, eller på selve gården under eller ved en av de gamle låvene. Det er logisk å tenke at man legger nye praktverk der hvor gamle har stått. Det ligger et kirkebygg/kapell på 7 x 13 meter under Utstein klosterkirke som har østvendt retning. Ved siden av ligger det en fornem grav. Disse grunnvollene kan være Trygvassons opprinnelige kirke fra 995. Men det kan også være kirke fra tidligere tider. Det står lite i sagaene om at Harald Hårfagre blotet, kan han ha etablert en kirke på sin kongsgård? Det er kanskje mindre sannsynlig, men det kan ikke utelukkes. Ved å analysere murteknikk og annet vil man kunne tidfeste når kirkebygget er fra. Vi håper at Arkeologisk Museum eller Museum Stavanger vil sjekke dette ut. Det er også gjort funn av bygningsrester nord for kirken (mellom klosterkirken og kjerreveien ved Kyrkjesletta), som kan være den gamle kongsgården på Utstein. Der har den vært godt synlig for alle reisende i nærheten. Skulle man lagt den mer i le, ville Garmanshagen nedenfor Knebersfjell vært en mer perfekt beliggenhet, gitt at det der nær sagt kun kommer vind fra øst (som jo sjelden er).

Magnus Håkonsson fikk Ryggjafylket i len i 1257. Han ble kronet til konge i Norge i 1261 sammen med sin far, og skal ha begynt å bygge opp klosterbygningene vi kan se i dag, før han flyttet til Bergen for å fungere som enekonge i Norge fra 1263/64, etter hans fars død på Orknøyene i 1263. Klosteret ble da overgitt augustinermunkene. Disse kom fra Frankrike, England og Danmark og brukte latin som språk. De var lærde og praktiserte også som leger. Augustinerordenen kom til Norge tidlig på 1100-tallet, og ble innsatt i kloster opp langs kysten. Det er derfor naturlig å anta at klosteret kan være eldre enn 1257, og at kirkebygget/klosteret har hatt aktiv prestestand/munkeorden der siden start.

Frem til reformasjonen var det en del stridigheter knyttet til klosteret, blant annet maktkamp mellom abbed Eirik på Utstein og biskop Eirik i Stavanger, samt abbed Henrik og biskop Hoskuld, den siste katolske biskop i Stavanger. Stridighetene var væpnet konflikt og abbed Henrik ble satt i fangenskap i Kongsgård i Stavanger i hundre dager.

Abbeden på klosteret rådde over handelsfartøyet «Utsteinbussen» som gikk i utenriksfart.

reformasjon og dansk styre

I tiden med dansk styre var det både herjinger, sjørøveri og hekser på Utstein. Christoffer Trondsson Rustung (1500-1565) var en norsk admiral, lensherre i Norge og Danmark, kaperkaptein - og sjørøver. Han plyndret klosteret i 1539 og satte fyr på det. Det sies at Jarlen av Bothwell (1536-1578) søkte ly på Utstein i sin tid. Rustungs datter Anna (1540-1607) ble med ham fra Norge til kontinentet, men han forlot henne der til fordel for skottenes dronning, Maria Stuart, som han siden giftet seg med.

Barbro Bjelland (1555-1623), som ble brent på bålet som heks i Stavanger, hadde tilbrakt tid på Utstein for å hjelpe en av fogdekonene mot sykdom.

Bygningene og området har opp igjennom tiden blitt brukt allsidig og har vært både høvdingesete, kongsgård, kloster, herregård og slektsgard og museum. Klosteret har i perioder vært et maktsentrum og hadde i sin tid store gardparter over hele Rogaland under seg. I 1640 hadde klosteret tilknyttet seg eiendommer fra Sokndal i sør til Skånevik, Sveio og Vikebygd i nord. Det var ellers eiendommer i Hå, Time, Klepp, Sola, Randaberg, Sandnes, Stavanger (Madla), Rennesøy, Finnøy, Forsand, Strand, Hjelmeland, Suldal, Sauda, Tysvær, Vindafjord, Karmøy og Haugesund. Hele 159 garder soknet inn til Utstein på den tiden, i tillegg til grunnene til St. Olavsklosteret i Stavanger og laksefisket i Figgjo-elva som lå i skjøtet til Utstein Kloster, og ikke kunne skilles fra godset.

Marcille Riiberg (f. 1705), lærerinne, bodde på klosteret fra 1725 til etter 1758. I 1751 kjøpte hun kirkene på Jelsa og Sand og i 1755 etablerte hun “den Riibergske Stiftelse” som i over 40 år sendte ut lærere i hele Ryfylke.

Lege, botaniker og økonom, Georg Christian Oeder (1727–1791), reiste i 1755 til 1760 rundt i Norge for å samle planter til det botaniske verket “Flora Danica”. Han beskrev i 1758 driften på Utstein Kloster, og hele fire av plantene på det berømte serviset er basert på illustrasjoner fra Utstein.

Også billedkunstnere har blitt inspirert av Utstein. Lars Hertervig skal ha malt et oljemaleri med Utstein Kloster og landskapet rundt som motiv, dette er trolig fra tidlig i hans kunstnerliv.

Forfatterinnen og Nobelprisvinneren (1928) Sigrid Undset (1882-1949) bodde på Utstein Kloster rett før krigen, i 1939. Hun fulgte arkitekt Gerhard Fischer (1890-1977) og var med ham hit for å følge Fischer og hans kones arbeid med utgravningene i klosteret.

Forfatteren Alfred Hauge (1915-1986), fra Stjernerøy, hadde et nært forhold til Utstein, og skrev flere romaner og diktsamlinger, kjent som Utstein-syklusen, med utgangspunkt i stedet. Han skrev også romantriologien om Cleng Peerson som handlet om sluppen Restauration og utvandringen til Amerika. Replika av Restauration har hjemmehavn på Mosterøy og kan sees fra Utstein.

Lokal kunstner Svein Magnus Håvarstein har flere motiv fra klosteret, kulturlandskapet og personer fra øya. Han har også laget flere skulpturer til familien på Utstein.

Moderne tid / Slektsgarden

Familien Frimann/Garmann overtok eierskapet til Utstein-godset i 1700. Kirken var i familiens eie fra 1724 til den ble overdratt til staten i 1899. Resten av klosterbygningene, som frem til da fungerte som våningshus på garden, ble overdratt til Rennesøybanken i 1933. Nemnden for bevarelse av Utstein Kloster ervervet klosterbygningene og hagen rundt i 1935, senere ble dette til Stiftelsen Utstein Kloster (fra 1953). I henhold til Jan H Lexow er bygningene bedre bevart enn ved noen av de andre norske klostrene. “Det skyldes at bygningene har vært brukt.”, skrev han (1961). Videre at “Det er ved å føre det levende liv inn i de ærverdige rom at vi kan ha håp om å sikre Utstein kloster for våre etterkommere.” Klosteret ble renovert på 1960-tallet og offisielt gjenåpnet av Kong Olav V i 1965. I dag driftes klosteret av Museum Stavanger. Klosteret er i dag det eneste fullt bevarte middelalderklosteret i Norge, og er i full drift som museum.

Det er Utstein Gard som forvalter storparten av Utstein kulturmiljø, og utgjør det flotte kulturlandskapet som omslutter selve klosteret. Garden drives i dag av Inger Lise og Anders Schanche Rettedal og sønnen Johan Christopher.

Kilder: Kongesagaene, heimskringla.no, diverse litterære verk om Utstein og slektsgarden.